Forsøk på å si noe om Dan Skjævelands utstilling - Odd Sama

 

Jeg sier forsøk på å si noe om Dan Skjæveland sin utstilling fordi ingen har monopol på og absolutt autoritet på snakket og skrivingen om bilder. En autoritær bevegelse kan selvfølgelig skaffe seg en type hegemoni for en bestemt oppfatning av bilder, eller utstede påbud om hvordan saken stiller seg. Slike "påbud" fins overalt fra statsnivå til familienivå. I dag godt hjulpet av tekniske oppfinnelser. 

Dan går inn i denne kulturelle veven med sitt utsagn; 

Bildene som stilles ut på Galleri Sama er et resultat av en toårig utforskelse av omgivelsene og det fotografiske mediet. Fotografen har forsøkt å løsrive seg fra konvensjonelle ideer om hvordan fotografier skal se ut og har rettet kameraet mot alt som kan produsere nye visuelle opplevelser. Resultatet av denne tilnærmelsen er at Jæren, Paris, Spania, USA og Mexico blir presentert og beskrevet med samme intensitet og respekt. 

Monteringen av bildene - arbeidet er sortert etter tilnærmet kronologisk rekkefølge - gjør at publikum får en mulighet til å identifisere de ulike retningene arbeidet har tatt og hvilke interesser fotografen har hatt i løpet av denne perioden. 

Utstillingen består av 94 svart/hvitt fotografier, som er montert ganske tett, noe som vekker assosiasjonen om bildealbumene en hadde for ikke så mange år siden. De ble tatt fram for å se tilbake i tiden og de kan leses på kryss og tvers i tiden og i menneskers historie. Jeg tar meg i å si "lese" bilder. Det er et utrykk som kommer fra skriftkulturen og dermed tillegger en bildene et språklig uttrykk som de ikke har men som de kan få i møte med publikum, uten at språket er bildets endelige mål; om det finnes noe slikt. 

En sier til og med at et bilde sier mer enn tusen ord og tyr enda en gang til språket som referanse. Det er ikke så rart heller for språket er det vi bruker for å kommunisere.
Men bilder er er noe annet. De mangler verb, pronomen og syntaks. De synes å foregå i et tidløst rom og innebærer mange forslag til mening som kan eksistere samtidig, uten å komme i konflikt med hverandre. Og når de er montert ved siden av hverandre i grupper påvirker de historiene som blir mulig å ta ut av dem. 

Oppfinnelser forandrer verden og menneskers tanker; umerkelig i det daglige men synlig over tid. Fotografiet er en slik oppfinnelse. Bare for å illustrere utbredelsen så kan vi ta omtrent hvert ord i ordboka, og sette sammen med fotografi, så har vi en sjanger. Sportsfotografi, matfotografi, og så videre. 

Det er lett å fotografere. Alle kan ta bilder og alle forholder seg til det. Dermed får jeg lyst til å si at fotografiet har noe demokratisk over seg som tegning ikke har. For spør du noen om å vise et eller annet i tegning, så er svaret som regel at "Jeg kan ikke tegne." 

I Dans utstilling blir vi oppfordret til å se bildene i en bestemt rekkefølge som også representerer hans reise denne perioden. Grovt sagt starter denne ruten med natur, og slutter med natur. I mellom fins det mange bilder fra kultur. De er arrangert slik at noen danner mer eller mindre tydelig en gruppe, uten å skille seg fra resten. Med det innbyr de til å ses som en helhet og som deler av en helhet. Altså ikke en tilfeldig sammenrasket mengde av visuelt materiale, gruppert etter formale kriterier. 

Og hvis det ikke er tilfeldig, så må det være styrt. Eller fins det en annen posisjon som er forskjellig fra tilfeldig samtidig som den er forskjellig fra styrt? Som likevel kan produsere mening? Vil en slik mening oppfattes likt av folk med noenlunde lik kulturbakgrunn? Det er mulig å bruke statistiske metoder på slike spørsmål. 

Hvis et stort nok antall mennesker ser utstillingen, og siden svarer på spørsmålet: "Hva tar du ut av dette?", så kan en få vite noe om hvorvidt folk har sammenfallende opplevelser. Vi får da også vite om metoden som Dan har brukt her kan føre folk på tankemessig samme spor. Det vil si at dersom de skulle fortelle om utstillingen så kommer de ut med den intensjonen som kunstneren la i arbeidet sitt. 

-Odd Sama, 2016