Sigurd Bjorli

 

Jeg har betraktet og gransket og i hele mitt liv elsket å se på ting og med bakgrunn i dette har jeg likevel aldri vært borti fotografier så underlig dragende som de du rammer inn. Det fortoner seg i det hele tatt merkelig at det -er- rammer rundt dem, for det virker slett ikke sånn på opplevelsen. De virker på meg totalt rammeløse, mere som portaler, og effekten av å bli dradd inn i dem er så umiddelbar og historiene derinne er så tydelige at jeg blir helt svimmel. 

Helt plutselig befinner jeg meg på en lekeplass eller jeg ruller ned gresshellinga i en park, jeg -er- et tre, jeg passerer, bak, foran, en benk der et par sitter og råkliner - jeg er plutselig midt inni en helt fantastisk og dynamisk historie, et ekstremt intimt øyeblikk - uten farger. Og det er rart - for meg, for jeg har aldri, siden jeg forlot barnet, engasjert meg eller levd meg inn i poesien på den måten at jeg blir rivd helt med (bortsett fra i historiene til Gabriel Garcia Marquez), men det er heller ikke noe jeg har kranglet med meg selv over. 

Jeg har rett og slett ikke sett på det som videre relevant at jeg skal forsvinne sånn i historiene, jeg har alltid vært veldig takknemlig for måten jeg har mottatt inntrykkene på, det har alltid gitt meg mer enn nok. Jeg blir fort glad over at noe er vakkert, over at det er så vakkert og rått og ekte, og det er dermed ikke uten grunn at jeg blir reint overvelda når jeg ser bildene dine - for i tillegg til deres vanvittige, sugende attraktive natur, så er de, som øyeblikk innrammet, slående godt komponert. 

De slår meg ikke som godt komponert fordi du har fulgt retningslinjene for hvordan man burde snitte ut et motiv som er behagelig for øynene, selv om du sikkert kan teoriene. De er godt komponert fordi de er spontane og rå og fordi du åpenbart elsker prosessen så høyt at du blir stående utenfor, til en viss grad. Du har rett og slett skrevet dikt. Og som alle jævlig fine dikt er de verken jævlig fine eller ufine, de er rett og slett enestående - og kan ikke komponeres, ikke bevisst. Da halter de og snubler rundt som på krykker, en helt unødvendig og overflødig krykke med selvinformasjon, en sånn som menneskene gjerne veiver rundt med når de har komponert seg selv - og tror på det. 

Det eneste som sitter igjen av deg, derimot, når du trykker, brenner inn og framkaller et bilde, er fargen din. Det er for meg det aller reneste uttrykket, uansett medium.

 

-Sigurd Bjorli, 2013